Utkast.

Kan siteres etter avtale med forfatteren

Valgordninga: Er prøvene bestått?

En større reform av valgordinga ble første gang tatt i bruk ved Stortingsvalget i 2005. Etter valgene i 2005 og 2009 er det grunn til å vurdere om valgordninga har bestått prøvene, eller om det er behov for ytterligere reform.

Artikkelforfatteren var med på å utarbeide forslagene til ny valgordning, og han ønsker mer utjamning og ei lavere nasjonal sperregrense.

Av dr. polit. GUNNVALD GRØNVIK

1. Innledning

Hovedsaken i et nasjonalt politisk valg er den nasjonale politiske representasjonen, og valgordninga måles naturlig ut fra hvor godt den bidrar til dette. Også ved dette valget har det vært uttrykt misnøye med samsvaret på dette området. Ikke alle utspill har vært preget av kunnskap om egenskapene ved valgordninga og de avveiningene som gjennom årene er gjort ved vedtak av ordninga.

Det er fire sider ved valgordninga som er viktige å vite om:

· Fylkene som valgkretser med mandatfordeling etter den modifiserte Sainte-Laguës metode

· Tiltak mot oppflising av partistrukturen

· Hvor mye utjamning?

· Hvilken betydning har mandattallet i hvert enkelt fylke?

Problemstillingene går i betydelig grad over i hverandre. For å forklare avvik mellom valg og representasjon i Norge er den første saksforholdet viktigst, men spørsmålene blir drøfta enkeltvis i denne rekkefølgen før et siste avsnitt konkluderer.

I en egen boks er det en gjennomgang av trekk ved endringene i valgordninga i Norge etter 1953.

2. Fylkene som valgkretser.

Før Stortingsvalget i 1953 ble fylkene gjort til valgkretser. Fordelinga av mandater i fylkene har fra da av vært en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode. Etter dette har det største partiet alltid kommet godt ut i fordelinga, både fordi storparten av mandatene fordeles i uavhengige valgkretser, og fordelingsmetode prioriterer mandat nr 2, 3, 4, osv. framfor mandat nr 1 til partiene. Det fører til at et parti som er stort nok til å kjempe om mandater etter det første i valgkretsene blir prioritert i beregningene. Modifikasjonen er en sperremekanisme for representasjon fra fylkene.

Metoden for å fordele mandatene er konstruert for å minimere feilrepresentasjonen partiene samlet sett får, og overrepresentasjon anses som like galt som underrepresentasjon. Etter metoden slik den matematisk er utledet, skal mandater fordeles til de største kvotientene ved divisjon med oddetallene (1, 3, 5, …).

En bruker ikke metoden slik den egentlig er konstruert. Den er modifisert ved at første deletall er forhøyet til 1,4. Denne modifikasjonen har vært i bruk siden 1953, og ble skrevet inn i grunnloven ved reformen for valget i 2005. Den er begrunnet med at dette vil bidra til å forhindre at det politiske systemet ikke blir stabilt gjennom oppflising i en rekke småpartier.

Fordelinga av mandater i fylkene ved årets valg illustrerer at systemet gjør det vanskeligere å vinne det første mandatet i fylkene enn det som ville vært tilfelle om en hadde en mildere eller ingen modifikasjon av metoden. Beregningene basert på årets valg illustrerer også at modifikasjonen kan være virksom for å unngå oppflising.

I tabellen nedenfor er det vist hvilke endringer det ville blitt ved mandatfordelinga i fylkene om det første deletallet ble senket fra 1,4. For at rekkefølgen skal komme fram er endringene vist etter hvor raskt de inntrer. Med 1,3 som første deletall ville Venstre (dvs. Lars Sponheim) kommet inn med et direkte mandat fra Hordaland. Senkes det ytterligere til 1,2 ville Rødt (dvs Erling Folkvord) kommet inn fra Oslo. Tabellen viser også hvilket parti som ville tape mandatet. Samlet går det fram at ti fylkespartier ville vinne mandater i ni av landets nitten fylker om mandatene hadde vært fordelt med en metode som hadde behandlet store og små fylkespartiers representasjon likt.

Tabell 1: Mandatendringer i fylkene ved senking av første deletall

Første deletall	Vinner	Fylke	Taper
1,3	Venstre	Hordaland	Arbeiderpartiet
1,2	Rødt	Oslo	Høyre
	SV	Rogaland	Fremskrittspartiet
	Høyre	Sogn og Fjordane	Arbeiderpartiet
1,1	Kristelig Folkeparti	Østfold	Fremskrittspartiet
	Senterpartiet	Buskerud	Arbeiderpartiet
	Venstre	Rogaland	Høyre
	Senterpartiet	Troms	Arbeiderpartiet
	Høyre	Finnmark	Arbeiderpartiet
1,0	Høyre	Nord-Trøndelag	Arbeiderpartiet

Vinnere i fylkene er de små partiene opp til og med Høyre. Tapere er de store partiene ned til og med Høyre. Mens Rødt, SV, Sp, V og KrF vinner et eller flere mandater, og en som første deletall gir Høyre sitt første mandat i de tre fylkene de ikke nådde opp med deletall 1,4. Høyre taper imidlertid også i et par fylker der de har flere mandater. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vant minst et mandat i samtlige av landets fylker. Disse partiene kan dermed bare tape på at det blir lettere for de andre å vinne det første fylkesmandatet. Oversikten viser at Arbeiderpartiet samlet ville tape mandat i seks av landets fylker, mens Fremskrittspartiet ville tapt mandat i to fylker. I Rogaland ville både SV og V få førstemandater på bekostning av Frp og H.

Ved fordeling av utjamningsmandater er metoden at en fordeler samtlige mandater som om det er en felles nasjonal krets til partier som passerer sperregrensa. Om den reine Sainte Lagües metode (første deletall 1,0) hadde blitt brukt, ville samtlige partier få flere mandater i denne fordelinga enn de oppnår samlet i fylkene. Alle partiene som passerer sperregrensa får dermed utjamningsmandater og utjamninga blir komplett. Dette gjelder uavhengig av om sperregrensa er på fire eller senkes til tre prosent. Hele avviket mellom nasjonal representasjon og nasjonal oppslutning forklares dermed, slik stemmefordelinga ble i 2009, av at den modifiserte Sainte-Laguës metode (første deletall 1,4) brukes i fylkene.

3. Er tiltak mot oppflising av partistrukturen et legitimt hensyn

Noen argumenterer ofte for at valgordninga bør bidra til å skape styringsdyktige flertall. Ført til sin ytterlighet er valgordninga i Storbritannia utmerket i så måte. Partiet som ender opp med et solid arbeidsdyktig flertall i Underhuset har sjelden hatt mer enn omkring 40 – 45 prosent av velgerne bak seg. Det liberale partiet har ofte hatt 15 – 20 prosent av velgerne med seg, men ikke i min levetid nådd opp i 5 prosent representasjon.

I Norge vil de fleste mene at den britiske valgordninga er uakseptabel. Også i Norge er det mange som mener at valgordninga bør gi et styringstillegg, eller i det minste gjøre det vanskelig for små partier å vinne mandater slik at det ikke er for fristende å etablere nye partier. Et argument til støtte for dette, er at oppflising lettere gir partier som bare har interesse for enkeltsaker og som ikke føler ansvar for helheten i politikken. Få ser et system med en nasjonal valgkrets og dermed bare krav om en lav prosentvis oppslutning for å få et mandat, som ønskelig.

Tiltak mot oppflising kan enten ta utgangspunkt i valgkretsene ved at det er vanskelig å vinne mandat i hver enkelt krets eller baseres på nasjonal oppslutning gjennom ei sperregrense. Det kan også lages kombinasjoner ved at partier som vinner mandater i en eller flere kretser møter lavere nasjonal sperregrense i utjamninga.

3.1 Tiltak i valgkretsene (fylkene)

Fra starten i 1953 var tiltaket mot oppflising av partistrukturen slik det ble påpekt over, at fordelingsmetoden var modifisert gjennom å øke første deletall fra 1,0 til 1,4. Poenget er at det kreves en høyere stemmeprosent for å oppnå det første direkte mandat i et fylke når deletallet er høyere. Dette er illustrert i figur 1: Mandattall og fylkessperre 2009. Stolpene viser antall mandater i fylkene, og fylkene er sortert etter antallet direktefordelte fylkesmandater. Aust-Agder med tre mandater er da i den ene enden og Oslo med 16 i den andre. Den øvre av de fallende kurvene viser de faktiske minste stemmeprosentene som ville vært nødvendig for å vinne det første direkte fylkesmandatet ved valget i 2009. Den nedre viser hvilke faktiske minste stemmeprosenter som hadde vært nødvendige om første deletall hadde vært senket fra 1,4 til 1,0. Prosenten endres ikke for Aust Agder ettersom det her ikke var noe parti som vant mer enn et mandat.

Årets valg kan brukes som et argument for at dette tiltaket mot oppflising virker. I tabellen i forrige avsnitt ble det vist at om første deletall hadde vært 1,0, ville Venstre fått til sammen fire mandater og Rødt et mandat.

Det er viktig å merke seg at den praktiske sperregrensa for representasjon fra fylkene faller med mandattallet i fylket. Med deletall 1,4 er den drøyt 16 prosent i Aust-Agder og mellom 4,3 og 5,3 prosent for de fire mest folkerike fylkene. Det innebar at også valgordningsreformen fra 1973 var viktig. Da ble mandattallet i Oslo økt til 15 og Hordaland ble slått sammen med Bergen slik at også denne valgkretsen fikk 15 mandater. Det ble dermed vesentlig enklere for mindre partier å få representasjon. Framover er det grunn til å tro at regelen med flytting av mandater mellom fylker i takt med befolkningsutviklinga vil øke mandattallet i store og sentrale fylker. Det vil senke grensa for hvor stor prosentvis oppslutning et parti må ha for å oppnå lokal representasjon.

3.2 Tiltak på nasjonalt nivå.

Misnøye med dårlig representasjon for partier med betydelig oppslutning nasjonal oppslutning førte til at det fra valget i 1989 ble innført et system med utjamningsmandater. Uten noen form for sperre for representasjon, kunne utjamningsmandater føre til en betydelig oppflising av partifloraen. Det ble derfor vedtatt ei sperregrense, og den ble fastsatt til 4,0 prosent av avgitte stemmer på landsbasis. Andre land med nasjonal utjamning og sperregrense er Danmark (2 prosent), Sverige (4 prosent) og Tyskland (5 prosent). I Danmark og Tyskland er det dessuten mulig å bli med i den nasjonale utjamninga gjennom om partiet er sterkt i enkeltkretser. I Danmark vil et parti som vinner mandat i en valgkrets ta del i utjamninga, og det vil det også om det har stemmer nok til gjennomsnittlig stemmetall for et mandat i to av Danmarks tre regioner (Hovedstaden, Sjælland-Syddanmark og Midtjylland-Nordjylland). I Tyskland vil et parti som vinner mandat i tre enkeltkretser også får delta i den nasjonale utjamninga.

I Sverige har de innført sperregrense ei i enkeltkretsene på tolv prosent, men den gjelder ikke for partier som passerer den nasjonale sperregrensa. Med denne regelen i Norge ville Venstre ved årets valg ikke blitt representert på Stortinget. Med stemmetallene fra årets valg ville Arbeiderpartiet vunnet mandatet i Akershus og Høyre mandatet i Oslo. Ettersom Høyre i utgangspunktet sto for tur til å vinne utjamningsmandat, ville dette ikke endret fordelinga av utjamningsmandater.

Tanken med utjamning for partier som passerer ei nasjonal sperregrense er at partier som ikke kan løpe fra helhetsansvar bør få uttelling for alle sine stemmer. Det kan diskuteres om 4,0 prosent er ei riktig grense, og det foreligger grunnlovsforslag (fra Carl I Hagen) om å heve sperregrensa til 5,0 prosent. Venstre har ved valgene etter partisplittelsen i 1973 fått mellom 3,1 og 5,9 prosent av stemmene. Ved valgene etter at det ble utjamning, er den nåværende sperregrensa passert to ganger (i 1997 og i 2005). Partiet ble ikke representert på Stortinget i 1989, men er kommet inn fra en eller flere kretser i 1993, 2001 og nå i 2009. Sperregrensa har dermed ikke hindret Venstre fra å overleve som parti, men den har ofte ført til at Venstre ikke har fått representasjon til å fremme sine velgeres interesser. Hadde sperregrensa vært 3,0 prosent ville Venstre hatt en vesentlig mer stabil representasjon på Stortinget. Et alternativ med enten 4,0 prosent eller 3,0 prosent om partiet oppnår representasjon i minst et fylke, ville gitt Venstre adgang til representasjon gjennom utjamning ved alle valg unntatt valget i 1989.

For å vurdere om sperregrensa er ”riktig” må en også vurdere om det ville blitt andre partietableringer med ei lavere sperregrense. Mye taler for at Kystpartiet ikke lenger vil komme inn på Stortinget. Sperregrensa kan være ei forklaring på at partiet ikke klarte å bite seg fast. Sperregrensa kan òg være relevant for å forstå at utbruddene fra Fremskrittspartiet ikke har gitt varige endringer i partifloraen. Om det ikke hadde vært sperregrense ville ved årets valg Pensjonistpartiet med 11 900 stemmer og Rødt med 36 219 stemmer fått henholdsvis ett og to mandater.

I 2009 ville et parti med 108 500 stemmer passere sperregrensa på 4 prosent. Med 3 prosent som grense ville kravet vært massert med om lag 80 500 stemmer. Et parti med denne oppslutningen oppnådd fem mandater om det hadde fått deltatt i utjamninga, og Venstre hadde stemmer nok til sju mandater ved valget i år om det hadde fått ta del i utjamninga.

Det kan være tvil om vårt system, der det kan være enklere å oppnå representasjon i enkelte store valgkretser enn det er å passere den nasjonale sperregrensa for utjamninga gir særlig sikkerhet mot utvikling av parti med all fokus på enkelt saker.

4. Hvor mye utjamning

Utjamningsmandater ble innført før valget i 1989 og antallet ble utvida i 2005 for å redusere overrepresentasjonen fra valgoppgjøret i fylkene. Utjevningsmandatene fordeles til partier som passerer sperregrensa. Målet er å få til likest mulig stemmetall bak hvert mandat på landsbasis. Det er et utjamningsmandat fra hvert fylke, i alt 19. Utgangspunktet er altså valgoppgjøret i fylkene. Mandater vunnet der vil ikke bli rørt i utjamninga. Partier kan dermed få ”for mange” mandater i fylkene til at utjamninga blir komplett. Både ved valget i 2005 og ved årets valg var det ikke et tilstrekkelig antall mandater i utjamninga til at alle partier som passerte sperregrensa fikk like god uttelling for sine stemmer.

I tabell 2 nedenfor er det stilt opp mandatfordelinga basert på stemmetallene ved valget i år med ulike spesifikasjoner av systemet for fordeling av mandater. Det er gjort variasjoner i sperregrenser, første deletall i fylkesfordelinga og antallet utjamningsmandater. Variantene er:

1. Faktisk mandatfordeling i Stortinget 2009 – 2013, dvs.første deletall ved fylkesfordelinga 1,4, nasjonal sperregrense 4,0 prosent

2. Første deletall ved fylkesfordelinga 1,4, nasjonal sperregrense 3,0 prosent

3. Første deletall ved fylkesfordelinga 1,0, nasjonal sperregrense 4,0 prosent

4. Første deletall ved fylkesfordelinga 1,0, nasjonal sperregrense 3,0 prosent

5. ”Svenske sperregrenser”: 12 prosent i fylkene for partier som ikke får 4,0 prosent oppslutning på landsbasis.

6. 29 utjamningsmandater ved at fylkenes mandat nr 1, 9 og 17 er til utjamning (med uendra total)[1]. Valgordning som i variant 1 (4,0 prosent sperre).

7. 29 utjamningsmandater ved at fylkenes mandat nr 1, 9 og 17 er til utjamning (med uendra total). Valgordning som i variant 2 (3,0 prosent sperre).

8. Initial fordeling av mandater i fylkene bare basert på norske statsborgere i fylkene. Valgordning som i variant 1 (4,0 prosent sperre).

9. Initial fordeling av mandater i fylkene bare basert på norske statsborgere i fylkene. Valgordning som i variant 2 (3,0 prosent sperre).

10. Initial fordeling av mandater i fylkene bare basert på norske statsborgere i fylkene. Valgordning som i variant 5 (12,0 prosent i fylkene og 4,0 prosent nasjonalt).

Tabell 2: Mandatfordeling ved ulike utforminger av valgordninga

Nr	Valgordning | Parti	Rødt	SV	Ap	Sp	V	KrF	H	Frp	R-G	I-s	For mye
1	Faktisk fordeling	0	11	64	11	2	10	30	41	86	83	1 Ap
2	Sperregrense 3,0	0	11	64	10	7	9	29	39	85	84	3 Ap
3	Første deletall 1,0	1	11	62	11	4	10	30	40	85	84
4	Første 1,0 og sperre 3,0	1	11	61	11	7	9	30	39	84	85
5	Svenske sperre	0	11	65	11	0	10	31	41	87	82	1 Ap
6	29 u-mand. 4,0 sperre	0	11	63	11	2	10	31	41	85	84
7	29 u-mand. 3,0 sperre	0	11	62	11	7	9	30	39	84	85
8	Ny f-ford av mandater	1	11	63	11	3	10	30	40	86	83
9	Som over m/3,0 sperre	1	11	61	11	7	9	29	40	84	85	1 Frp
10	Som over m/Sv. sperre	0	11	64	11	0	10	31	42	86	83

Tabellen viser mandattall for de åtte partiene som har stemmer nok til mandat i minst en spesifikasjon av valgordninga. Det vises også samlet mandattall for de to blokkene. Her er Rødt telt sammen med regjeringspartiene. Flertallskoalisjonen har gul bakgrunnsfarge. Helt til høyre er det vist hvilke partier som har fått for mange mandater i fylkene til at utjamninga blir komplett. I versjon 2 har Ap fått tre for mange mandater i fylkene for at utjamninga kan bli komplett. I de øvrige tilfellene er det snakk om ett mandat for mye til Ap eller Frp (i ett tilfelle).

En kan se at det samlete mandattallet på partiene endres forholdsvis lite i totalen etter hvordan fylkesmandatene kåres og hvordan mandatene er fordelt på fylker. Dette er en følge av utjamninga som allerede i utgangspunktet er nesten komplett. Formålet med utjamninga er at partienes samlete stemmetall i hele landet skal bestemme mandatfordelinga i landet som helhet. Mandattallet varierer imidlertid litt. Tre forhold betyr noe. For det første avgjør den nasjonale sperregrensa hvilke partier som kommer med i utjamninga. Andre og tredje faktor skyldes i hovedsak valgordningas implisitte sperre mot representasjon fra enkeltfylker. Den har både betydning for representasjonen fra enkeltfylker for partier som ikke passerer sperregrensa og for mulig nasjonal overrepresentasjon for partier som vinner mandater i de fleste (eller alle) fylkene. Det som varierer mest med disse faktorene er mandattallet for partier med lavere nasjonal oppslutning enn den nasjonale sperregrensa. Om sperregrensa på fire prosent beholdes, ville antall mandater Rødt og Venstre kunne vinne ved årets valg avhenge av hvor store valgkretsene er og etter verdien på første deletall. Med ei særskilt sperre mot representasjon fra valgkretsene for partier med lavere oppslutning enn den nasjonale sperregrensa slik de har i Sverige, ville disse partiene ikke bli representert fra valgkretsene uavhengig av første deletall og hvordan mandatene ble fordelt på fylker.

Det framgår også at et nødvendig vilkår for at de ikke-sosialistiske partiene skulle få flertall av mandatene med stemmene som ble avgitt ved høstens valg er at sperregrensa senkes slik at Venstre får full uttelling for stemmene sine. Dette er imidlertid ikke en tilstrekkelig betingelse. I tillegg må systemet gi mer utjamning ved at Arbeiderpartiet ikke får ”for god” uttelling direkte fra fylkene. Det er tre varianter som er vist over som har denne egenskapen. Første deletall kan senkes eller antallet utjamningsmandater kan økes i de største valgkretsene. Om mandatene fordeles til fylkene utelukkende basert på statsborgere bosatt i fylket har også denne virkningen.

I debatten etter valgresultatet har flere debattanter hevdet at valgresultatet er styrt av arealfaktoren som er i bruk ved fordelinga av mandater mellom fylkene. Det er ikke riktig. I versjonen der mandatene er fordelt på fylkene basert utelukkende på antall norske statsborgere bosatt i hvert fylke, svekkes de tre regjeringspartienes representasjon med et mandat som tilfaller Rødt. Styrkeforholdet mellom blokkene endres dermed ikke.

I versjonen med denne fylkesfordelinga av mandater og sperregrense på tre prosent slik at Venstre får uttelling for sine stemmer, endres flertallet. Her kan en imidlertid merke seg at Fremskrittspartiet har fått for mange mandater til at utjamninga blir komplett. Dette er ikke spesielt overraskende ettersom partiet faktisk vant mandater i alle valgkretser, og dermed er i samme størrelsesklasse som Arbeiderpartiet.

5. Samlende vurdering og konklusjon

Utgangspunktet for drøftinga av egenskapene ved mandatfordelingssystemet som er nedfelt i valgordninga er ei vurdering av hvordan den nasjonale politiske representasjonen blir etter et nasjonalt politisk valg. Om en hadde sammenliknet det norske systemet med systemer som er i bruk i andre vestlige demokratier, ville en kommet til at det norske systemet i høg grad bidrar til samsvar mellom politisk valg og politisk representasjon.

Vår valgordning kan imidlertid forbedres, men flere av de mulige forbedringene i en retning vil gjøre systemet dårligere på andre måter. Den viktigste avveiinga som må gjøres gjelder om det skal være sperre mot små partier, hvor høg den eventuelt skal være og om den bare skal være nasjonal og gjelde de nasjonalt fordelte utjamningsmandatene eller om det også skal være sperrer i enkeltkretsene.

5.1 Sperre i fylket og nasjonalt

For den nasjonale politiske representasjonen har måten det totale mandattallet i hvert enkelt fylke fastsettes på liten betydning. Metoden som brukes i hvert enkelt fylke er viktig, og bruk av den reine utgava av Sainte-Lagües metode gir større sjanse for fullt samsvar mellom politisk prioritering og politisk representasjon.

Om den reine utgava av metoden blir tatt i bruk uten andre endringer i valgordninga vil slik det er vist i figur 1 i praksis senke terskelen for representasjon i de tre-fire mest folkerike fylkene ned under den nasjonale sperregrensa, og dermed øke sjansen til oppflising i partistrukturen. Det kan derfor vurderes om det bør innføres ei særskilt sperregrense i fylkene som vil gjelde for partier som ikke passerer den nasjonale sperregrensa.

Om en gjør dette, vil det øke grunnen til å vurdere om den nasjonale sperregrensa er fornuftig fastsatt. Argumentasjonen for grensa er at en vil unngå oppflising i partier som bare arbeider med enkelte saker, og unngår å ta helhetsansvar. I Norge foregår mye av arbeidet i Stortinget i komiteer, og små partier har stort sett blitt plassert med minst en representant i finanskomiteen. Det gir partiet både rett og plikt til å presentere en helhetlig økonomisk politikk med både skattlegging og prioriterte utgifter. Dette har både små og store partier ønsket. De små vil vise at de har en helhetlig politikk, og de store ønsker at de små ikke skal kunne slippe unna helhetsansvaret. Med ei nasjonal sperregrense og utjamning som begge deler fungerer fullt ut, vil små partier i Norge måtte presentere helhetlig politikk. Stortinget har tolv komiteer, og partier som passerer ei nasjonal sperregrense på fire prosent vil i praksis få minst sju representanter og dermed delta i sju av Stortingets tolv komiteer. Om sperregrensa hadde vært tre prosent ville minste gruppe bli på fem.[2] Et parti som deltar i fem komiteer kan vanskelig overleve uten en helhetlig politikk.

5.2 Mer utjamning?

Et annet spørsmål er om det skal være full utjamning blant partiene som kvalifiserer for å delta i utjamninga, og hvordan en bør sikre at det blir et tilstrekkelig antall utjamningsmandater.

Reformen før valget i 2005 førte til at Norge gikk fra et system som tok bort de verste utslagene av underrepresentasjon (8 utjamningsmandater) til et system med nesten full utjamning (19 utjamningsmandater). Fordelinga mellom kretsmandater og utjamningsmandater ble fastsatt ved at en bestemte at det skulle være et utjamningsmandat per valgkrets. At det totalt er 19 utjamningsmandater er skrevet inn i grunnloven. Det er uklart hva det ville innbære om to fylker (for eksempel de to Agder-fylkene) skulle ønske å slå seg sammen. En løsning ville være at de to fylkene bli en valgkrets med et utjamningsmandat. Grunnlovsteksten kunne i så fall enten endres slik at totalen blir 168 med 150 mandater valgt direkte fra fylkene og 18 som utjamningsmandater, eller så kunne den endres slik at totalen på 169 ble beholdt, men med 151 fra fylkene og 18 som utjamningsmandater. Det er ikke heldig at det er uklart hvilke konsekvenser en endring i fylkesinndelinga vil ha på valgordninga.

En alternativ formulering av denne bestemmelsen ville være å si at det er 169 mandater, fylkene er valgkretser og at et eller flere mandater i hver valgkrets er utjamningsmandater mens de øvrige kåres i fylkene. I tabell 2 er det vist hva mandatfordelinga hadde blitt om regelen hadde vært at

· fylker med 1 – 8 mandater har et utjamningsmandat, de øvrige kåres direkte fra fylkene

· fylker med 9 – 16 mandater har to utjamningsmandater, de øvrige kåres direkte fra fylkene

· fylker med 17 – 24 mandater har tre utjamningsmandater, de øvrige kåres direkte fra fylkene

· osv … .

Dette ville gitt 29 utjamningsmandater ved valgene i 2005 og 2009, og som det er vist i tabellen ville utjamninga vært komplett ved valget i 2009. Eksempelet er ikke tilfeldig valgt. Om skillet hadde vært satt hakket lavere (kretser med 1 – 9 mandater velger et utjamningsmandat heller enn det samme for kretser med 1 – 8 mandater, osv), ville utjamninga ikke blitt komplett i 2009.

Jeg er ikke kjent med argumentasjon for nesten full utdanning slik det er i det norske systemet.

5.3 Konklusjon

Som konklusjon kan det skisseres ei ordning som med svært stor sannsynlighet vil sikre full utjamning mellom partier som kvalifiserer til å delta i den, som sikrer representasjon til politiske partier med en ikke ubetydelig nasjonal oppslutning og som forhindrer oppflising i partier som bli så små at de ikke trenger å ta ansvar for helheten i politikken.

Ei slik ordning kan ha ei nasjonal sperregrense på tre prosent velgeroppslutning i landet, samtidig som det kreves minst seks prosent oppslutning for representasjon fra en enkelt valgkrets (fylke). Mandatene som fordeles direkte fra fylkene kan fordeles med den reine Sainte-Lagües metode (deletall 1, 3, 5, …). Antallet utjamningsmandater bør varierer med samlet mandattall i valgkretsen, med mandat nr 1, 9, 17, osv som utjamningsmandater.

Fordelinga av totalt representanttall på fylkene, og kåring av mandatene i utjamninga (fylker og partier) for å få reknestykkene til å gå opp vil jeg komme tilbake til.

Boks: Endringer i mandattall og fordelingsmetode etter 1953.

Fylkene ble innført som valgkretser i 1953. Før det var landkommuner og bykommuner organisert i ulike valgkretser. Grunnstrukturen – med listevalg i fylkene med mandatfordeling etter en modifisert utgave av Laguës metode – har ligget fast sied 1953.

Det har vært endringer i valgordninga for stortingsvalg fire ganger etter dette. Det er vesentlig enklere for mindre partier å bli representert og få rimelig uttelling for stemmene i 2009 enn det var i 1953. Første endring etter 1953 var i 1973 Stortinget ble utvidet fra 150 til 155 representanter. Mandattallet i Oslo ble økt fra tretten til femten og i Akershus fra sju til ti. Samtidig ble Hordaland og Bergen slått sammen til ett fylke som valgte femten representanter. Dette reduserte kravet til oppslutning for å oppnå representasjon og spesielt viktig her var utvidelsen til femten mandater i Oslo og Hordaland. Samme virkning hadde utvidelsen av Stortinget fra 155 til 157 gjennom økning av mandater i Akershus fra ti til tolv i 1985.

Ved valget i 1989 var det innført åtte utjamningsmandater slik at det totale mandattallet ble 165. Mandatene ble fordelt til partier med over fire prosent oppslutning på landsbasis slik at den politiske representasjonen på landsbasis ble så riktig som mulig. Det var imidlertid ikke tilstrekkelig med utjamningsmandater til at den politiske representasjonen ble proporsjonal med partienes representasjon.

Felles for reformene fram til og med 1989 var det at antallet representanter på Stortinget økte. I hele perioden har det vært en relativ økning i folketallet i sentrale fylker samtidig som det har vært var relativ tilbakegang i utkantfylker. Det har vært et ønske om å få til omfordeling av mandater mellom fylker i takt med endringene i folketallet. Ved reformen fra 2005 ble det innført en regel for å flytte mandater i takt med endringer i folketallet samtidig som samlet mandattall igjen ble økt, denne gangen til 169. For å sikre bedre samsvar mellom nasjonalt politisk valg og nasjonal politisk representasjon ble antallet utjamningsmandater økt fra åtte til 19. En videreføring av metoden for geografisk plassering av utjamningsmandatene fra reformen i 1989, ville gitt en overrepresentasjon av folkerike fylker. For å unngå dette ble det samlete mandattallet i hvert fylke fastsatt uavhengig av stemmer avgitt i valget. Et mandat fra hver valgkrets er i dag utjamningsmandat.

Kontaktinformasjon:

Gunnvald Grønvik, Spesialrådgiver, dr. polit.
Norges Bank, Området for finansiell stabilitet

Adresse:  Bankplassen 2, Postboks 1179 Sentrum,N 0107 Oslo
E-post: gunnvald.gronvik@norges-bank.no

Privat: Vestvollen, 2019 Skedsmokorset

Telefon:  22 31 61 73   Telefaks: 22 31 65 42
Hjem:     63 87 76 23   Mobil:    97 10 07 67

---

[1] Med denne spesifikasjonen av hvor mange utjamningsmandater det skal være, vil antallet variere med antallet mandater i de enkelte fylkene. Fordelinga av mandater ved valgene i 2005 og 2009 ville gitt 29 utjamningsmandater (tre til Oslo, to til Østfold, Akershus, Buskerud, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nordland, og en til de øvrige).

[2] Det er 169 representanter på Stortinget. Med full utjamning vil et parti med fire prosent av stemmene ha rett til 6,76 mandater, og i praksis vil det bli sju. Ei sperregrense på tre prosent ville gi partier som passerer sperregrensa rett til 5,07 mandater, i praksis ei minste stortingsgruppe på fem.